Hoddevik og Priestleys mange spark til NBIM endrer ikke konklusjonen: Oljefondets meravkastning er 30-50 milliarder siden 2013.
Jeg noterer meg at Halvor Hoddevik og Richard Priestley i DN 4 april (Oljefondets kinasyndrom) kritiserer rapporten jeg, sammen med Magnus Dahlquist, utarbeidet om oljefondets avkastning, på oppdrag av finansdepartementet.
Etter min oppfatning er kritikken misvisende og ikke tilstrekkelig faglig fundert. La meg forklare det finansfaglige bak analyse av forvaltning. Teoretisk sett sammenligner man avkastning på to porteføljer, den faktiske porteføljen, og en ``tenkt'' portefølje. Denne tenkte porteføljen har den samme rollen som en i annen forskning kaller for en ``counterfactual'', det skal være hva en kunne oppnå ved en alternativ, ex ante konstruerbar, investeringsstrategi. Men en kan ikke velge hvilken som helst portefølje, den skal holde ``alt annet likt''.
Hvordan en i finans ``holder alt annet likt'' er at man justerer for risiko. De to porteføljene en sammenligner skal ha samme risiko. De forskjellige ``faktor-analysene'' som diskuteres i denne sammenhengen er formaliseringer av en slik sammenligning. Men det er ikke fritt fram for å sause inn hva som helst i en slik analyse, en må framdeles sannsynligjøre at de to porteføljene er sammenlignbare.
Så når Hoddevik og Priestley skriver ``Genuint gode aktive forvaltere leverer meravkastning uavhengig av referanseindeks'' kan jeg bare konkludere med at artikkelforfatterne ikke har fått med seg dette grunnleggende poenget, at analysene vi gjør i finans skal sikre at vi sammenligner epler og epler (porteføljer med samme risiko). Det er bare de referanseindeksene som faktisk er sammenlignbare en kan bruke i en analyse av meravkasting. Slike grunnleggende brister i de finansfaglige metodene gjør at jeg finner Hoddevik og Priestley sine ``analyser'' uinteressante.
I vår rapport har vi estimert meravkastning for Norges Bank sin forvaltning av SPU til å ligge mellom 30 til 50 milliarder i perioden 2013-2017. Dette er avkastning ut over hva en ville fått ved å holde fondets referanseportefølje. Jeg ser ingenting i Hoddevik og Priestleys mange spark til NBIM i DN sine spalter som får meg til å revidere våre konklusjoner.
Jeg vil heller be Hoddevik og Priestley om å fortelle hvordan deres ``conterfactual'' ville se ut: Hvordan ville de implementere deres ex post analyser?
Bernt Arne Ødegaard
Professor,
Universitetet i Stavanger